Osteoporose kan oppstå uten symptomer. Familiehistorie, tidlig overgangsalder og tap av høyde er risikofaktorer. Men osteoporose kan både forebygges og behandles, og en benmassemåling kan gi svar.
Tekst: Gunn Iren Kleppe
– Det handler litt om livsstil og oppvekst, ikke minst. Frem til midten av tyveårene bygger man opp benbanken som man skal leve med resten av livet, opplyser forbundsleder Ingrid Olga Hallan i Norsk Osteoporoseforbund.
Aktivitet og bevegelse er spesielt viktig i oppveksten for å bygge benmasse. Samtidig gir god eneræring med kalsium og proteiner et godt grunnlag.
Sykdommen kan være uten symptomer lenge, og man kan miste mye benvev før den oppdages. Kvinner rammes oftest av osteoporose (benskjørhet), som er sjelden før 55-års alderen. For kvinner er det spesielt etter overgangsalderen det oppstår problemer. Ved ekstra tidlig menopause bør man være ekstra OBS, fordi østrogentapet kan gir tap av benmasse.
Er det osteoporose i nær familie har man 70–80 % risiko. Mister du høyde er det ekstra grunn til å være på vakt. Sammen med tidlig overgangsalder og en familiehistorie med osteoporose, gir det høy risiko. Da er det god grunn til å foreta benmassemåling.
– Vi synes ikke legene er så veldig opptatt av dette her, hevder Hallan.
– Det handler om å medisinere for å hindre sammenbrudd av ryggvirvlene. Håndleddsbrudd skjer gjerne i 50-60 års alderen. Mange ganger har man ingen forvarsel, forteller hun, men sammenfall i ryggvirvlene kan gjøre at man mister høyde.
– Man faller litt sammen litt med alderen, 1-2 centimeter er normalt. Men hvis det blir 5-6 centimeter eller mere, så skal man virkelig reagere.
Anbefaler benmassemåling
– Dette kan forebygges hvis man kommer tidlig til, understreker Hallan, som vil at både leger og den enkelte skal være oppmerksom på det.
– Jeg kan ikke få stresset nok: mål deg hvis du er i tvil, det er gjort på 10 minutter.
Ifølge Hallan skjer de vanligste osteoporotiske bruddene i håndledd, rygg, og lårhals. Lårhalsbrudd er det farligste, ofte med funksjonshemming som følge. Videre dør mange i løpet av det første året etter operasjon for lårhalsbrudd.
– Det er ofte de eldste, de tåler det gjerne ikke, bemerker hun.
Årlig skjer det 9000 lårhalsbrudd i Norge og 15 000 håndleddsbrudd. Ryggbrudd er vanskelig å kategorisere, men man regner med rundt 3000 årlig. Norge har veldig høy forekomst av brudd, uten at man vet hvorfor. De fleste bruddene skjer innendørs, men på vinterstid er det mange fall og brudd utendørs også.
Ifølge Hallan vil hver tredje kvinne være osteoporotisk om hun blir gammel nok. Derfor er det viktig å oppdage og komme sykdommen i forkjøpet.
Sekundærosteoporose kan oppstå ved medisinbruk som gir tap av benmasse, for eksempel langtidsbruk av kortison eller kreftmedisiner. Sykdom som for eksempel revmatisk sykdom eller tarmsykdom der man ikke absorberer næring tilstrekkelig, kan også disponere for benskjørhet.
– Der har man begynt å bli mye mer bevisst slik at man kan forebygge, opplyser hun, men bevisstheten om arvelig osteoporose ved menopause synes hun det skorter på.
Det finnes behandling
– Det er behandling å få. Det er vits å bli målt. Hvis benmassen er for lav så skal man ha behandling, understreker Hallan.
Behandling inkluderer kalktilskudd og D-vitaminer. Det finnes også mange forskjellige medikamenter som kan hjelpe. I tillegg er livsstil viktig. Røyking bør unngås og et høyt alkoholinntak anbefales ikke. Men aktivitet, mosjon og trening er bra, gjerne styrketrening og løfting (etter samråd med lege, fysioterapeut eller profesjonell trener).
– Gjør det som er mest morsomt. Er du glad i å sykle, gjør det. Er du glad i å svømme, gjør det. Det man ikke liker, gjør man gjerne ikke. Turgåing er kjempefint, gjerne med lett ryggsekk. Mye sol, få mye D-vitamin, vær mye ute – det anbefales på det sterkeste, slår hun fast, for med god muskulatur faller man mindre.
– Å hindre fall er kjempeviktig. 9 av 10 brudd er som følge av et fall. Når man vet at man er benskjør, skal man være ekstra OBS på å tenke fallforebygging, påpeker Hallan, og har man først falt er man i faresonen.
– Det gjør forskjell å bli diagnosert og om nødvendig få behandling, oppfordrer hun.